Fotballsavn

For tiden er det ikke så voldsomt mye futt of fart i denne jenta. Derfor er jeg ganske så fornøyd med meg selv i dag, som har prestert å (nesten) trylle rommet mitt ryddig og samtidig har "orka" å være med to av mine gode venner i noen timer. Ikke at trengs så mye energi for å være med mine kjære venner, for tro det eller ei , så har jeg hyggelige venner.

Men energien min har på mystifistisk vis blitt stjålet av en eller annen idiot som mener at livet mitt skal dreie seg om sitte på stua og stirre ut i lufta (og kanskje tusle meg en tur på 15 min hvis jeg føler meg i kjempeform). Jeg begynner å bli ganske irritert på denne ukjente personen, og lever i håpet om at all min energi kommer tilbake i morra.

Innimellom irritasjonen over å være totalt ute av funksjon til å gjøre noe som helst fornuftig, har det dukket opp et savn over å spille den mest fantastiske sporten som finnes her på jord, nemlig fotball. Det er merksnodig hvor mye det faktisk betyr for meg å bruke flere kvelder i uka på å fange baller som lagvenninnene mine prøver å plassere mellom de to stengene bak meg (må innrømme at de klarer det oftere enn jeg skulle ønske), men nettopp det, betyr noe. Og det er nettopp det "noe" jeg savner. Før jeg går helt inn i mitt filosofiske hjørne, skal jeg bare vise dere et bilde jeg fant av en liten jente som en gang for lenge siden fant ut at det var "noe" med fotballen som facinerte nettopp henne:P

Guess who?

Det er ikke så greit...

Denne bloggen har jeg til tider brukt på å informere dere om små, ubetydelige humoristiske innslag i livet mitt. Andre ganger har jeg hengt ut noen av vennene, selvfølgelig med de beste intensjoner. Mens jeg også er fan av å plage meg selv litt. I dag har jeg tenkt til å gjøre noe jeg ikke har gjort før i denne bloggen, nemlig skryte av Eivind, min kjære bestekompis.

Han har nemlig skrevet en ganske så kaotisk norsktentamen, som han med stort pågangsmot leste for meg i stad. Poenget med denne historien var det en smule vanskelig å få tak i, men den hadde likevel en effekt. Man ble rett og slett ganske så munter og fornøyd av å høre på noen av utsagnene i hans tekst, som i utganspunktet var om alarmer...

Her er et lite utvalg om mr. Lund sine uttalelser:

(Om å sitte på trikken)
"Så kommer det på en av de typene som ser litt skummel ut og som du bare krysser fingrer og alt annet for at han ikke skal sette seg ved siden av deg. Han har sikkert ikke tenkt over at han ser skummel ut en gang."

Stakkars skumle mannen som ikke vet at han er skummel en gang!



( Om mennesker for 150 år siden)
"Menneskene var glade enten de var uteliggere eller ikke, fordi de klarte å se noe positivt i det negative"

Sykdom

I det siste har jeg fått nærkontakt med sykdom, i to ulike versjoner.

For det første har jeg hatt vondt i hodet de siste to månedene, hvilket har ført til at jeg ikke har kunnet spille fotball og jeg har måtte sende min indre nerd på en noe lang juleferie. Det har vært sånn ca. like festelig som det det høres ut som, om mulig litt midre. Men jeg har i hvert fall lært noe av denne opplevelsen, en lærdom jeg har besluttet å dele med dere:

IKKE SLÅ HODET INN I HARDE TING!
(eks. på harde ting: fotball med skru, motspiller, biltak)


For det andre har mine venninner blitt minst like satt ut av en helt annerledes sykdom. Den heter Twilight, og kommer i både bok og film-format. Og det som er skremmende er at det er en svært smittsom sykdom, og også veldig dominerende. Det går jammen ikke mange minutter mellom hver gang ord som stammer fra denne noe merkelige bokserien dukker opp på deres lepper, og dersom man bare nevner "Edward", får de et merkelig anfall av desperasjon etter å få møte denne "fantastiske vampyren". Jeg frykter denne sykdommen, men har bare innsett at dersom jeg ikke ønsker å leve et liv i evig isolasjon fra mine venner, må jeg begynne å lese. Stakkars meg!